I gårsdagens innlegg om Dag Solstads Aril Asnes, 1970 så vi litt på denne hovedpersonens (og Dag Solstads?) argumentering for kommunismens fortreffelighet. Jeg nøyde meg med å referere til bokens innhold og skrev ikke så mye om mitt eget syn på saken. Det skal jeg gjøre desto mer av her. Jeg kan vel like greit slippe katta ut av sekken med det samme og erklære at jeg ikke er en tilhenger av kommunismen, eller noen annen form for sosialisme for den saks skyld. Her er de viktigste grunnene til at jeg ikke er en sosialist:
Profitt er ikke undertrykkende for arbeidere. Et samfunn som gir frihet til å starte og ta profitt av en næringsvirksomhet med ansatte, er ikke nødvendigvis undertrykkende og nedverdigende for arbeiderne. Hvis alle arbeidgivere hadde behandlet arbeiderne med respekt, rettferdighet og omsorg, hadde sannsynligvis aldri sosialismen oppstått. Etikk i næringslivet er en nødvendig del av et godt samfunn. Arbeidsgiverne må selv ta ansvar for å behandle arbeiderne bra, og de har sin del av skylden hvis arbeiderne går til revolusjon for å oppnå rettferdighet. Men selv om de ikke gjør det, finnes det andre metoder for å oppnå gode og rettferdige forhold for arbeiderne, uten å gå til avskaffelse av kapitalistenes eierskap til produksjonsmidlene og frihet til økonomisk initiativ. Det ser vi gode eksempler på i etterkrigstidens Vest-Europa, hvis velferdsstater har gitt gode kår for arbeiderne, slik som tariffavtaler og trygdeordninger, uten å avskaffe kapitalismen og arbeidsgiveres mulighet for profitt. Dette har vært en generelt politikk i de fleste land i Vest-Europa, enten den har blitt utformet i sosialdemokratisk, kristendemokratisk eller konservativ tapning.
Et samfunn uten mulighet for økonomisk initiativ er et ufritt samfunn. Hvis vi hadde avskaffet borgernes frihet til å starte en bedrift og profitere på de ansattes arbeid, hadde vi samtidig laget et ufritt samfunn, et samfunn så grått, kjedelig og ufritt at det hadde ikke vært mennesker verdig. Mennesket er født med visse umistelige rettigheter, som retten til “life, liberty and the pursuit of happiness” som det står i den amerikanske grunnloven. Til “the pursuit of happiness” må vi utvilsomt regne det å starte en bedrift med arbeidstakere, og profitere på disses arbeid. Hvis jeg starter en bedrift, og tilbyr arbeid til arbeidstakere, så må jeg kunne stå fritt til å tjene på arbeidstakernes arbeid, så lenge de har friheten til å takke nei til arbeidet. Jeg tilbyr arbeidsplassen, da må også jeg kunne sette vilkårene for arbeidsforholdet. Og hvis det skulle vise seg at en slik liveral politikk fører til uverdige kår for arbeidere, så kan man lage arbeidsmiljølover og tariffavtaler, hvor arbeidernes rettmessige krav kan lovfestes og fremforhandes, uten at vi trenger å avskaffe eiendomsretten og retten til økonomisk initiativ.
Det er en grunn til at amerikanerne under den kalde krigen tok en ekstra shoppingtur til kjøpesenteret, som en politisk handling. Sivile friheter som ytringsfrihet og stemmerett har en nær sammenheng med friheten til å opptre som en økonomisk aktør og starte forretningsvirksomhet. Det handler om det frie, myndige menneske. Det handler om vi skal leve i et fritt samfunn som respekterer enkeltindividet, eller om vi skal leve i et ufritt slaveri som prioriterer utopiske drømmer om kollektivet foran individenes konkrete friheter og rettigheter.
No comments:
Post a Comment